Fiender utfordret stadig Shang-dynastiet. Fu Hao nedkjempet dem alle. Hun kunne selv velge hvilke soldater som skulle følge henne. Andre ganger valgte ektemannen dem ut for henne. Hver gang kom hun seirende hjem. For eksempel slaget over Ba som er det første dokumenterte angrepet i kinesisk historie. Fu Hao er gravlagt som en kongelig kriger. Blant de 2000 gjenstandene hun fikk med seg i graven, var det over 100 våpen.

I gamle skrifter roses Artemisia alltid for sitt mot. Hennes rettferdighetssans kommer tydelig fram mot slutten av 500-tallet f.Kr. Da invaderte perserne Hellas, og Karia var en del av Det persiske riket. Det var ingen grunn til at dronningen skulle kjempe, men hun gjorde det likevel.

Under slaget ved Artemision sto dronningen ved soldatenes side og viste styrke som hærfører. Men det hadde sin pris. 10 000 drakmer var belønningen for å fange eller drepe henne. Vi vet ikke om grekerne klarte å ta henne til fange. Etter at perserne kapitulerte, forsvant hun fra alle historiske tekster.

Ved å slå seg sammen med faren og ektemannen sin ble hun uslåelig. 70 000 opprørere vant over Yangs soldater. I løpet av ett år hadde de kontroll på hovedstaden, og keiser Yang ble tvunget til å flykte. Li Yuan inntok tronen, og slik oppsto Tang-dynastiet. Pingyang fikk ikke nyte suksessen særlig lenge. Bare noen år senere ble hun syk og døde. Faren gav henne en militær begravelse.

Triêu flyktet og samlet en opprørshær på 1000 soldater. Innen hun fylte 21, hadde de kjempet mer enn 30 kamper. Til slutt ble hun overvunnet av kineserne. Broren hadde prøvd å overtale henne til å gi seg i lang tid, men svaret hennes var alltid: «Jeg vil ikke være som de kvinnene som bøyer hodet og godtar å bli konkubiner. Jeg vil ri av stormen, temme bølgene og drepe haiene. Jeg vil aldri godta å bli mishandlet.»

Boudicca hadde noe å hevne. Døtrene hennes var blitt bortført og voldtatt av de romerske soldatene, og andre familiemedlemmer var tatt som slaver.

I år 60–61 e.Kr. herjet Boudicca og hennes hær med romerne. De slaktet ned sivile og brente alle bygninger på sin vei. De ødela gravsteiner og statuer på de romerske kirkegårdene. Romerne ble lamslått over opprøret, men samlet en hær på 10 000 menn for å stoppe pøblene.

Under slaget ved Watling Street i år 61 e.Kr. ga opprørerne de romerske soldatene en real kamp. Selv om Boudicca kjempet i frontlinjen sammen med døtrene sine, ble hun ikke drept. Hun valgte å ta gift for å unngå å bli tatt til fange av fienden.

Da engelskmennene brukte rambukk for å bryte seg inn i slottet, sørget hun for at det ble sluppet store steiner i hodet på dem. Soldatene truet også med å drepe broren hennes som satt i fangenskap. Den trusselen ble hun ikke redd av. Det ville bare gjøre henne til den neste jarlen av Moray. Dermed ga engelskmennene opp, og dro hjem.

Jeanne ble født inn i en bondefamilie. Fremtiden så ikke så lys ut, men det endret seg da Gud åpenbarte seg for henne. Jeanne mente at Gud hadde utpekt henne til å lede Frankrike til seier. Selv uten krigserfaring klarte hun å overtale Karl av Valois til å la henne lede en hær til byen Orléans. Med Jeanne som leder klarte den franske styrken å beseire engelskmennene, og vinne byen tilbake. Jeanne ville ta tilbake flere franske byer, men det ble vanskeligere enn hun trodde.

Mens hun forsvarte Compiègne i 1430, ble hun kastet av hesten rett utenfor byen. Hun ble tatt til fange, for fienden visste hvilken trussel hun var. Etter en rettssak der de anklaget henne for å være heks, og å kle seg i mannsklær, ble hun dømt til døden. 19 år gammel ble hun brent på bålet. Vi har aldri glemt hennes heltemot og patriotisme.

Under slaget ved Aizu ledet hun en gruppe på 30 kvinner. Hun klarte å drepe fem menn før hun selv ble drept. Da var hun 21 år gammel.

Hennes nye hjem var 25. Tsjapajev rifledivisjon. I løpet av sine første 75 dager i kamp drepte hun 187 tyskere. Etter hvert ble hun sendt ut på stadig farligere oppdrag. Til slutt sto hun ansikt til ansikt med fiendens snikskyttere. Et feilgrep kunne bety døden, men Pavlitsjenko gikk seirende ut av 36 slike møter. Tyskerne begynte å snakke til henne over høyttalere i et forsøk på å få henne over på sin side.

Pavlitsjenko ble den første sovjetiske soldaten som fikk besøke Det hvite hus. Amerikansk presse tullet med utseendet hennes, men hun svarte tilbake: «Jeg bærer uniformen min med ærbødighet. Den har vært dekket med blod i kamp.»

Pavlitsjenko var en av 2000 kvinnelige sovjetiske snikskyttere under andre verdenskrig. Kun 500 overlevde. Hun har definitivt gjort seg fortjent til heder og ære.